Det er sannsynlig at London hadde en form for brannvern så tidlig som i romersk tid. Men, etter at de romerske armeene dro seg ut av landet i år 415 AD, ble alle forsøk på å få et organisert brannvesen forkastet. En stor brann la store deler av byen i aske i år 1212 og sies å ha drept rundt 3.000 personer. Denne brannen ble kalt "the Great Fire of London" - helt til 2. september 1666.

En søndag i september.......

Søndag morgen, den 2. september 1666, begynte ødeleggelsen av middelalder London. I løpet av 5 dager ble byen slik  Shakespeare hadde kjent den ødelagt av brann. Et område på 2.500 meter x 800 meter lagt i aske. 87 kirker, inkludert  St. Paul's Cathedral og 13.200 hus brant ned til grunnen. Oppi alt dette er det utrolig at kun 6 personer er registrert omkommet som en følge av brannen, selv om det virkelige tall nok er atskillig høyere. Det er sannsynlig at den store brannen medvirket til å "rense" London for svartedauden som hadde herjet året før.

Brannen startet i huset og butikken til Thomas Farynor, en baker som hadde leveringsavtale til King Charles II i Pudding Lane. Stedet der Farynors hus var er i dag markert av "the Monument". Farynor glemte å slukke ilden i bakerovnen kvelden før og glødende kull satte fyr på vedstabler ved siden av ovnen. Klokken 01:00 om morgenen, tre timer etter at  Farynor hadde gått til sengs sto huset og butikken i lys lue. Farynors assistent våknet og merket at huset var fullt i røyk. Han vekket resten av beboerne og sammen med Farynor, dennes kone og datter og en tjener, reddet de livet ved å klatre ut et vindu høyt oppe i bygningen og videre over hustakene. En hushjelp var for redd til å klatre over takene og ble værende i huset. Hun ble brannens første offer.

Gnister fra det brennende huset traff høy og halm i bakgården til  the Star Inn i Fish Street Hill. Husene i London på den tiden var stort sett bygget av tømmer, mange med halmtak. Disse bygningene var ekstremt brannfarlige og tok raskt fyr. I den sterke vinden denne morgenen spredte brannen seg fort fra tak til tak. Fra the Star Inn nådde brannen St. Margaret's church som fort ble overtent, og spredte seg videre til Thames Street. Her var det mange store lagerbygninger med brennbare materialer som olje, tjære, vin og sprit, talg, hamp, halm, kull mm. Brannen hadde nå blitt alt for omfangende til å kunne slukkes med de enkle hånddrevne hjelpemidlene som fantes. Klokken åtte om morgenen, syv timer etter at brannen hadde startet, hadde flammene nådd halvveis over gamle London Bridge. Bare en åpning etter en tidligere brann i 1633 hindret flammene fra å krysse broen og å starte nye branner Southwark, sør for elven.

Det var lite man kunne gjøre for å hindre brannen i å spre seg. Tidligere pålegg om at det skulle lagres bøtter, stiger, tauverk mm viste seg å være en falsk trygghet da det meste var råttent og oppsmuldret. Tilgangen på vann var også svært begrenset bortsett fra ved elvebredden.

Med få alternativer diskuterte man nå å begynne å rive hus for å lage branngater. Lord Mayor Bludworth var bekymret over hvem som skulle ta regningen for gjenoppbygging av hus som ble beordret revet. Kongen skar igjennom og beordret at nedrivingen skulle starte umiddelbart. Problemet var at husene ikke kunne rives så fort at de kunne holde flammene på avstand.

I desperasjon tok man i bruk krutt for å sprenge vekk husene. Dette hadde større effekt. I tre dager til herjet brannen gjennom the City - før den endelig brant ut ved Temple Church nært Holborn Bridge.

Akkurat da lettelsen begynte å erstatte panikken, flammet den dødende brannen opp igjen og begynte å krype mot Whitehall. The Duke of York gav ordre om å demolere flere hus og brannen kom endelig under kontroll.

Omtrent 1/5 av byen var ødelagt, og omtrent 13.200 hus, 87 kirker, 50 leiestaller og en mengde lagerbygninger ble ødelagt. Brannen krevde få menneskeliv og kan faktisk også ha reddet mange. Rottene som hadde spredt pesten kalt svartedauden smitten døde i flammene. Antallet av ofre for pesten gikk dramatisk ned etter brannen. 

For de som hadde mistet alt ble tilværelsen plutselig snudd til et liv i ekstrem fattigdom. De husløse ble spredt rundt St. George's Fields og Moorfields og helt til Highgate. Noen fikk telt, andre prøvde å bygge seg skur av det de kunne finne. Tusenvis av mennesker var ruinerte og fengslene ble overfylte. 

The Great Fire of London førte til store forandringer i hovedstaden og la grunnsteinen til et organisert brannvern. Trehus fra middelalderen måtte vike plass for stein- og mursteinhus. Eierne begynte å forsikre sine bygninger. De nye forsikringsselskapene fant fort ut at de kunne tjene penger ved å ansette brannmenn. Sir Christopher Wren, den store 1600 talls arkitekten begynte rekonstruksjonen av London og bygget bla 49 nye kirker, inkludert St. Pauls katedralen slik vi kjenner den i dag. Etter brannen i 1666 hadde Londons ansikt forandret seg for alltid.