De legene som fortsatt var i London brukte drakter som denne for å verne seg mot smitte. "Fuglenebbet" var fylt med urter for å "filtrere" smitte og holde stanken ute.

De som kunne, inklusive de fleste leger, advokater og kjøpmenn, rømte byen. Charles II og hans hoff dro i juli til Hampton Court og senere til Oxford. Parlamentet ble utsatt og holdt sete i Oxford i oktober da pesten nå var forferdelig. Rettsaker ble også flyttet fra Westminster til Oxford.
The Lord Mayor og hans aldermen ble værende for å utføre de ordrer gitt av kongen; å prøve å stoppe spredningen av pesten. De fattigste ble værende i London sammen med rottene og de som allerede var smittet. Vakter låste og holdt oppsikt med infiserte hus. Folk fra kirken delte ut mat. Noen hadde fått tildelt den forferdelige jobben å finne lik i gater og hus for så å frakte dem til massegraver opprettet for formålet.

All handel mellom London og andre byer opphørte. Skottland stengte grensene mot England og all handel med andre land ble forbudt. Dette førte til at folk mistet jobbene sine - fra tjenere til skomakere til de som hadde jobben sin på Themsen. Hvordan reagerte Londonere på denne pesten som ødela deres liv?

The London Plague of 1665

Svartedauden vender tilbake. I året 1665 banket døden igjen på byportene i London. Allerede i 1348 under det første utbruddet ble pesten kalt for svartedauden, the Black Death. Svart fordi de første symptomene var svarte byller og døden fordi det var den uunngåelige slutt. Pesten hadde egentlig aldri helt sluppet taket siden 1348 men den eksisterte i mye mindre målestokk og folk lærte seg å leve med den mens de fortsatte sitt daglige liv. Dette året ble annerledes.

I 1663 herjet pesten Holland. Charles II forbød all handel med hollenderne, delvis av bekymring for spredning og delvis som et påskudd i den pågående handelskrigen med landet som til slutt endte i en væpnet konflikt. Til tross for forhåndsreglene begynte pesten å eskalere i Londons fattigste områder. Myndighetene ignorerte de høye dødstallene. Når våren ble til en svært varm sommer satte likevel panikken inn..

Portene stenges. I juni var gatene fulle av folk som desperat prøvde å komme ut av London. Kongen, som allerede hadde flyktet til Oxford sammen med sitt hoff beordret The Lord Mayor til å stenge alle byportene for alle som ikke kunne framvise en legeerklæring på at de ikke var smittet. Disse erklæringene nådde utrolige summer på svartebørsen og forfalskede erklæringer begynte å dukke opp.

Desperate handlinger. I midten av juli ble det rapportert om mer enn 1.000 døde pr uke i byen. Det gikk rykter om at smitten ble spredt av katter og hunder, så the Lord Mayor gav ordre om at alle katter og hunder skulle avlives. Forfatter Daniel Defoe skriver i sin Journal of the Plague Years at ca 40.000 hunder og over 200.000 katter ble drept. Effekten av dette var selvsagt at det ble færre naturlige fiender for rottene som bar med seg de infiserte loppene og pesten spredte seg enda fortere.

Alle som var i daglig kontakt med syke og døde, slik som leger, sykepleiere, vakter mm var pålagt å bære fargede staver utendørs slik at de var lett synlige og kunne unngås. Når en person i et hus ble smittet av pesten ble huset forseglet i 40 dager etter at offeret var død. Det var vakter utenfor husene for å passe på at ingen gikk ut. Vaktene måtte bestikkes for at de skulle få mat inn i huset. Det var ikke ukjent at familier brøt seg gjennom veggen for å unnslippe og i flere tilfeller ble en renneløkke forsiktig firt fra et loftsvindu og over vaktens hode slik at han ble hengt og de kunne unnslippe. Londonere som kom seg ut av byen ble "skydd som pesten" og hadde vansker med å finne husly.

Pesten når toppen. Gjennom sommeren eskalerte dødstallene og nådde toppen i august med mer enn 6.000 døde i uken. Deretter avtok pesten sakte, svært sakte. Ikke før i februar 1666 fant King Charles det trygt å vende tilbake til London. Som tidligere nevnt regner man at over 100.000 ble offer for pesten i og rundt London, men tallet kan være mye høyere.

Heroisme midt i det grufulle. En fotnote i denne skrekkhistorien. Pesten brøt ut i den vesle landsbyen Eyam in Derbyshire, etter en forsendelse med klær fra London. Landsbyboerne, ledet av sin tapre prest, innså at den eneste måten å hindre pesten fra å spre seg til andre nærliggende landsbyer var å sette landsbyen i frivillig karantene. De gjorde dette. Kostnaden var 259 døde av totalt 292 innbyggere. Hvert år blir denne heroiske handlingen minnet gjennom Plague Sunday Service i Eyam.