pub.jpg (7459 bytes)
Maybe it's because I'm a Londoner, That I love London so.
Maybe it's because I'm a Londoner, That I think of her wherever I go.
I get a funny feeling inside of me, Just walking up and down.
Maybe it's because I'm a Londoner, That I love London Town.

 

Du trenger selvsagt ikke å være Londoner for å bli forelsket i London.
Jeg har til dags dato ikke hørt noen som har sagt at "...London er en
kjedelig by...Jeg likte ikke London fordi..."
Jeg har derimot hørt utallige ganger at"...London er en by jeg aldri blir ferdig med...London er den mest spennende by jeg har besøkt...Jeg elsker London og jeg elsker folket der..."
 
Hva er det da som gjør at så mange vender tilbake til akkurat London?
For meg er svaret enkelt, men likevel komplisert. Enkelt fordi jeg kan komprimere alt til lettfattelige ord. Jeg elsker London på grunn av:
Miljøet...Menneskene...Historien...Kulturen... Tradisjonene...Mangfoldet...
Komplisert fordi hvert av disse svarene inneholder så utrolig mye.
I stedet for å gi meg inn på en analyse av alt dette, noe som ville sprengt både serveren vår og tålmodigheten til deg som leser, skal jeg fortelle om to av mine opphold i London. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i London, men det som gjorde størst inntrykk var:
 
1. Da jeg som 22 åring opplevde mitt første møte med  London og England.
2. Da jeg som 24 åring bodde og jobbet der. 
 
Jeg advarer med en gang; Jeg har en egen evne til å komme inn på sidespor og jeg har store problemer med å holde meg til saken. (Dette skriver jeg etter å ha gjort ferdig siden og har lest igjennom den: Det ble en "novelle" mer enn en reiseskildring. En nostalgisk mimreside som jeg likevel tar sjansen på å laste opp. Jeg har skrevet om ting etter hvert som jeg husker dem så alt er ikke like  systematisk og kronologisk. Din fordel og ditt privilegium er selvsagt at hvis du finner det kjedelig kan du slutte å lese akkurat når du vil.
Mitt håp er selvsagt at en eller annen der ute vil finne det underholdende. Who knows?  

TUR 1

venus.jpg (4258 bytes)Historien begynner i Bergen november 1969 da jeg med koffert og 12 streng gitar la kursen mot London. Det snødde da "M/S Venus" gikk fra kai. Jeg hadde på meg boblejakke, skjerf og hansker. Vi gikk i land i Newcastle 24 timer senere til en virkelig "indian summer". 
Når jeg sier vi er det fordi girl.jpg (6928 bytes) jeg traff en ung jente ombord som skulle til Oxford for å jobbe på et sykehus. Hun var litt redd for å dra videre alene så jeg lovet å reise via Oxford sammen med henne.
(Er det noen som kjenner henne igjen? Jeg tror hun het Turid).
Jeg visste at vi måtte ta buss for å komme oss fra havneområdet og opp til byen for å ta toget videre. Jeg snakket godt engelsk så jeg spurte en havnearbeider om hvor bussen gikk fra. Han svarte meg på noe som like godt kunne ha vært gresk. "Han er utlending", sa jeg til mitt reisefølge.
(Jeg fikk senere vite at dette var "Geordie", en lokal dialekt, som også resten av England har problemer med å forstå.)  Jeg takket ham og vi image6.jpg (3512 bytes) gikk den veien han pekte.
 
Toget var av den gode gamle typen med små kupèer, og gode polstrede seter. Etter at konduktøren hadde klippet billettene kom en mann og spurte om vi ville ha te.
Min kjennskap til te begrenset seg til Lipton's gule i poser samt en omvisning på en tefabrikk i høylandet på Ceylon. (Nåværende Sri Lanka). Jeg så frem til en kopp "real English oxford.jpg (4002 bytes) tea", noe jeg hadde hørt skulle  være fantastisk godt. Vi betalte noen pence og fikk  hver vår kopp. Litt senere kom en annen mann og slo i koppene fra to mugger, 50 -50 te og melk. Det ble en skuffelse av dimensjoner. Lunken te med en luguber smak.
I Oxford tok vi en taxi opp til sykehuset og jeg tok farvel med mitt reisefølge.
Det var for sent på kvelden til å dra til London så jeg fant meg et Bed & Breakfast og fikk et rom til £ 1 for natten. Da jeg spurte om de hadde noe billigere tror jeg damen bak skranken ble fornærmet. Pundet sto den gangen i 20 kroner. Jeg lette etter en pub for å prøve det engelske ølet og ikke minst, for å oppleve en engelsk pub for første gang. 
 
Jeg fant et etablissement i 2. etasje på et ærverdig gammelt hus og ville gå inn.
"Are you a member, Sir?"
Nei, ikke var jeg medlem og ikke sir heller, så vidt jeg visste.
Det viste seg å være en "Labour Club". Hellet var at medlemmer hadde lov å invitere med seg  gjester inn og det var akkurat det som skjedde. Et hyggelig eldre par som ankom samtidig med meg "signed me in as a guest".
 
Jeg gikk til baren og ba om en øl, men....
"Are you a member, Sir?"
Nei, jeg var fortsatt ikke medlem.
Det viste seg at de hadde en klubbregel som var som skrevet for en nordmann med lite penger: Medlemmene hadde lov til å spandere på gjestene, men ikke omvendt.
Ølet, Bitter, var litt flatt og lunket og godt humlet. Jeg likte det, selv om jeg nok kunne ønsket det noen grader kaldere.
Jeg ble snart midtpunktet blant ca. 50-60 mennesker da de hørte at jeg var norsk. Jeg ble advart mot London: "Don't go there, stay in Oxford, it's a much safer place. We never go to London unless we absolutely have to!"

For å avskrekke meg fortalte de i malende ordelag om hva jeg kunne forvente meg i London. De visste ikke at for en 22 åring hadde ordene stikk motsatt effekt. De bekreftet egentlig bare det jeg visste; at London var byen for meg.

Neste morgen tok jeg buss til London og ankom Victoria Coach Station.

Jeg fikk tak i en brukbar men dyr Bed & Breakfast ved Kings Cross. Reisekassen var ikke akkurat noe å rope hurra for så jeg tok gitaren med meg til Oxford Circus og gikk ned i undergrunnen. Etter å ha spilt og sunget i en time, (Bob Dylan og Donovan) hadde jeg nok penger til å betale for 4 overnattinger.

To dager senere flyttet jeg til Earls Court der det var adskillig billigere å bo.
Undergrunnen var fortsatt en viktig inntektskilde. I matveien gikk det mest på fish & chips og burgere på Wimpy. Det ble mye Piccadilly Circus men jeg reiste litt rundt for å gjøre meg kjent.
Gitar.jpg (3658 bytes)En dag traff jeg Lasse Klæbo, journalist i billedbladet "Nå", og hans kone, på Piccadilly. Han var i London for å dekke bilutstillingen i Earls Court, samtidig som han skulle intervjue Julie Ege som bodde i London og var ett "hett" navn på den tiden. 
De bodde på "Dutchie", et norskdrevet hotell i Lancaster Gate. De inviterte meg hjem på en drink og en prat. Militærjakker var "in" og jeg fikk min på et "army surplus" utsalg.

 

Med offisersjakke, rocke-sveis og lånt
gitar på Piccadilly Circus.
 
Det var en forunderlig opplevelse for meg som var nordmann å komme inn på en pub og faktisk føle meg velkommen. Jeg var en betalende kunde og de var glade fordi jeg kom inn! Mitt minne om norske restauranter på den tiden er at man følte seg heldig når man slapp inn døren. (Har dette forandret seg vesentlig)? Vel innenfor kunne jeg innlede en samtale med verten eller med folkene ved nabobordet uten at de trodde jeg var full eller gal. Slikt gjør man da ikke i Norge!
Det hendte også ofte at de ba meg spille gitar, noe som betydde gratis øl.
 
En lørdag ettermiddag spiste jeg på en italiensk restaurant i Soho.
Da jeg ville betale med reisesjekk sa verten, en hyggelig italiener, "Sorry, we only take cash."
Jeg sa at jeg ikke hadde kontanter og han sa  "kom tilbake når du har hevet sjekken."
"Men det er lørdag, bankene åpner ikke igjen før på mandag?!"
"Then come back on monday."
"Hvordan vet du at jeg kommer tilbake"? spurte jeg.
"Everybody comes back" smilte han.
"Jeg gikk rett ned i undergrunnen og spilte en times tid og gikk så tilbake for å betale ham."
Han spurte om jeg ville spille og synge for gjestene hans, noe jeg gjorde en halv time. Da jeg skulle gå og ville betale ham sa han:
"You just paid."
Jeg kom hjem med visshet om at jeg ville tilbake så fort som mulig, samt et noe utvidet ordforåd.
 
Jeg dro tilbake i 1970 sammen med en kamerat. Denne turen forbigås i stillhet. Jeg skal bare nevne at vi var to uker i London og en uke i  Brighton. Derfra dro vi til Dover, tok ferje til Ostende i Belgia og haiket hjem til Norge. 

Tidlig i det Herrens år 1971 sendte jeg to jobbsøknader; en til London og en til Sydney i Australia. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra Australia, så  planen var å reise dit for tre år. Alt var klappet og klart med jobb og billett. Billetten ble betalt av australske myndigheter fordi de trengte arbeidskraft.

En uke før avreise fikk jeg brev fra W & G Foyle LTD i London. Brevet var veldig forsinket på grunn av poststreik på øyriket. Jeg hadde fått jobb på verdens største bokhandel og led virkelig valgets kvaler.
Det ble London, til tross for slavelønn.

Klikk for side 2