W.&G. Foyle 

Foyle's ble grunnlagt i 1903 av to brødre: Når William og Gilbert Foyle strøk til eksamen, bestemte de seg for å selge skolebøkene sine. Responsen på annonsen var overveldende og de fant ut at de kunne ha solgt tyve sett uten problemer. De bestemte seg for å starte sin egen bokhandel. De brukte skolebøkene var altså grunnsteinen i det som skulle bli verdens største bokhandel. Forretningen har holdt til i Charing Cross Road siden 1906 og er fortsatt privateid. William's datter, Christina, begynte å jobbe i butikken i 1928, 17 år gammel. Når faren og onkelen begynte å dra på årene fikk hun større og større makt og til slutt, i 1944,  arvet hun hele firmaet som hun styrte eneveldig til sin død. 

Foyle's er en institusjon innen bøker og samtidig det mest konservative, kaotiske og tungrodde firma du kan tenke deg. I kraft av sin størrelse og sitt verdensomspennende navn og rykte så Christina aldri noen grunn til fornying. Hun bestemte blant annet at man ikke fikk bestille bøker over telefonen.   

Ville du kjøpe en bok så måtte du forberede deg på tre køer.

Kø 1.  Først måtte du ha tak i en som kunne hjelpe deg å finne den boken du var ute etter.

Kø 2.  Du måtte ta boken med til en disk der det ble fylt ut en faktura, for hånd.

Boken ble så lagt i en pose og en kopi av fakturaen ble heftet på.

Kø 3. Så kunne du gå til kassen og betale. Kassen var en gammel treskuffe med plass til penger. Først etter Christinas død ble det innført elektroniske kassapparater.

 

Selv om hun fikk massiv kritikk fra kunder fordi det var vanskelig å finne rett bok i den enorme butikken  holdt Christina fast på at bøkene skulle sorteres etter forlag og ikke etter forfatter. Hun nektet å installere computere. Hvorfor skulle hun forandre noe når de hadde et årlig overskudd på 15 millioner pund, selv om det var et mareritt å handle der?

Hun døde i 1999, 88 år gammel, med en formue tilsvarende 720 millioner norske kroner. Ikke et øre, eller rettere sagt, en penny, gikk til familien.

 

Det var aldri salg hos Foyle's. Ville du ha en bok så betalte du det den kostet.  

Den eksentriske bokhandelen oppdaget litt sent at de holdt på å sprekke i sømmene av bøker som bare samlet støv. Det vil si, den yngre garde hadde prøvd å lufte dette med Christina, som ble rasende og ikke ville høre snakk om slikt tøv. Aldri, i hennes 55 år ved roret, ble en bok satt ned i pris.

14 august 2000 avholdt Foyle's sitt første boksalg noensinne med over 50.000 bøker akkumulert gjennom årtider, en utenkbar, vulgær handling som nok fikk Christina til å snu seg i graven. 

Etter det har Foyle's blitt modernisert for flere millioner pund.  "We have got to bring Foyle's fully into the 21st century," sa acting manager Robert Palmer.

I oktober samme år fikk butikken elektronisk lagerstyring slik at kundene kan søke etter bøker uten å gå gjennom en labyrint av hyller. De har også introdusert boksalg over Internet. Stakkars Christina, hva er det de driver med?

Tilbake til 1971

På båten over til Newcastle, (det var båt som var vanlig på syttitallet), mistet jeg lommeboken. Hvis du nå sier "bonde i by'n" så protesterer jeg kraftig. Jeg hadde reist ganske mye og sett både Europa, Østen og Statene. 

Heldigvis hadde jeg passet og billett til London, og der ble  gitaren redningen igjen. Det ble Bed & Breakfast på Kings Cross denne gangen også. Dette var fredag kveld så lørdag og søndag gikk med til å spille i undergrunnen.

Mandag morgen satte jeg kursen mot W.&G. Foyle's i Charing Cross Road. Jeg hadde fått beskjed om å møte frem i Dispatch Department, noe jeg gjorde. Jeg ble henvist til Mrs Lockman som var avdelingens manager. Jeg smilte og rakte frem hånden. 

Det var tabbe nummer 1:

Man smilte ikke uoppfordret til Mrs. Lockman! Og så en fremstrakt hånd!? Trodde jeg vi var likestilte? Hun sa ikke følgende, men sjelden har jeg lest noens øyne så klart og tydelig: "Bloody foreigner, who the hell do you think you are?"

Arbeidsinstruksen var kort og grei: "We expect you to work hard and conscientiously and to obey any orders given by your superiors. If not...." Hun lot resten henge i luften.

Jeg følte skyggene av imperiet, kolonienes jernhæl og britiske slaveskip senke seg over meg.. 

Jeg kikket diskret rundt i kjellerlokalet og ventet å se både Jack the Ripper og en Cat'o nine tail ,   

Fra nesten spøk til alvor, Foyle's personellpolitikk var like kort og grei som arbeidsinstruksen:

"If you're not happy, sod off!"

 

Forth Floor var det aller helligste. Der regjerte Christna Foyle og hennes mann Ronald Batty, sammen med sitt hoff av småsjefer. 

Hvis Christina var dronningen i sitt Imperium, så var Ronald Batty bokhandelens svar på Prins Philip; Veldig viktig, men han hadde ingen ting å si.

Den andre dagen hos Foyle gjorde jeg 

tabbe nummer 2 : 

Jeg tok heisen opp til Forth Floor og ba Miss Briggs på lønningskontoret om et forskudd.

Jeg sverger på at øyenbrynene til Miss W. Briggs forsvant under hårfestet, som ikke var spesielt lavt.

"An advance?" De vasne grå øynene hennes truet med å forlate hodet. Av tonefallet og minen skulle en tro jeg hadde spurt om å få ligge med henne. 

Hun reiste seg, og knokene var hvite på skrivebordet.

"Never...and I mean  never,... in the history of W&G Foyle has anybody been given an advance, and you are certainly not going to be the first to get one. Now get out of here before I loose my temper!" Og jeg som trodde hun var forbannet allerede!

Jeg fant meg fort tilrette hos Foyle. Jeg likte jobben og det var en fin gjeng som jobbet der. Jeg fikk til og med Mrs. Lockman til å smile av og til, noe som var en nesten skremmende opplevelse. 

Siden jeg snakket flytende engelsk prøvde de å "forfremme" meg til å jobbe oppe i butikken, men jeg takket nei. De tjente noen pund mer enn oss underjordiske men måtte til gjengjeld jobbe lørdager.

Etter hvert som hår og skjegg ble mer tidsmessig riktig opphørte tilbudene.

Svensker

Det jobbet folk fra alle verdenshjørner der. Bare ett folkeferd var absolutt bannlyst: Svenskene.

Året før jeg kom hadde noen svensker organisert en streik for å få høyere lønn. Det var selvsagt dødfødt og i Foyle's øyne, helt uhørt. § 1 i personellhåndboken (den eneste paragrafen) trådte øyeblikkelig i kraft: "If you're not happy, sod off!" De ble sparket ettertrykkelig! Etter det, No Swedes!

Ms. Betty Daw

Jeg kunne ikke fortsette å bo på bed & breakfast, det ble for dyrt. Jeg fant et telefonnummer på en oppslagstavle og  ringte til Miss Betty Daw i West Acton. Det var litt lenger borte fra sentrum enn det jeg egentlig ønsket, men, beggers can't be choosers. 

Lørdagen  tok jeg Central Line vestover til West Acton og fant Prince's Gardens uten problemer. Det var en bred rolig allè med gamle høye trær og ærverdige pene toetasjers hus. Det var Jaguarer, Bentley'er og en og annen Rolls Royce parkert langs fortauene. Hagene var velholdte og plenene trimmet. 

Nr. 221 var lett å finne. Huset skilte seg ikke ut, men det gjorde hagen. Den var overgrodd av ugress og det som engang hadde vært en plen kunne ha vinterforet 10 sauer. For å gjøre helhetsintrykket komplett stod en tilalderskommet rustflekket Morris parkert like utenfor. 

 

Med nølende skritt gikk jeg opp til huset og ringte på. Det raslet i låser og sikkerhetslenker og jeg visste med meg selv hva som ventet meg når døren ble åpnet; en skinnmager, lettere animert, portvinluktende middelaldrende dame, med et glass i den ene hånden og en røyk i den andre, iført halvåpen morgenkåpe og tøfler.

Middelaldrende stemte, men det var også alt. Miss Betty Daw var trill rund  med røde eplekinn og et vennlig smil. Hun stabbet foran meg og viste meg rommet hun skulle leie ut. Det var et stort rom i andre etasje med buete vinduer som vendte ut mot gaten. Det var også et eget bad som Dronning Victoria nok ville følt seg hjemme i. Ikke fordi det skinte i gull og marmor, men fordi badekaret, vasken og kranene nok var innkjøpt på hennes tid. 

Jeg ble invitert på te og kjeks og Betty fortalte at hun hadde tenkt å ta £ 4 for uken. Var det for mye?

Nei, det høres ok ut, sa jeg. 

Betty kunne være 45-50 år. Hun hadde arvet huset etter sine foreldre. Hennes far hadde vært rektor på en skole i Ealing Broaway som lå ca. 5 minutter med bil fra West Acton. Betty var lærer, eller lærerinne som det het på den tiden, på samme skole. Hun hadde bodd alene i 5 år og leide ut fordi hun likte å ha noen i huset. Det som særpreget interiøret var alt støvet. Hele huset var støvete og da snakker jeg ikke om forrige ukes støv, heller ikke om fjordårets. Hvis Betty's mor hadde støvsuget for 5 år siden, så var det nok siste gangen i Nr. 221. Hvis jeg hadde vært astmatisk eller hatt støvallergi så hadde jeg nok ikke opplevd min neste fødselsdag. Betty selv peste som et lokomotiv når hun beveget seg, men jeg tror det kom mer av vekten hun drasset rundt på samt dårlig kondis. Årene i Nr. 221 hadde helt sikkert gjort henne immun mot støv.

Jeg flyttet inn neste dag med mitt sparsommelige jordiske gods. Da jeg trakk fra de tunge fortrekksgardinene ble rommet  mitt ytterligere fylt av en tykk støvsky. Jeg ba Betty om å få låne støvsugeren hennes, og etter en halv time fant hun den på loftet. Den var nokså antikk og jeg måtte tømme tøyposen før den motvillig gikk med på å lage litt vakuum i sitt indre.

Busking

Livet var godt. Selv om vi tjente latterlig lite hos Foyle så hadde vi så vi (nesten) klarte oss. Jeg spedde på med "busking" i undergrunnen. Jeg spilte kanskje 4-6 timer i uken, helst fredager og lørdager. Det var week-end og folk var i godt humør. Jeg kunne tjene like mye der som jeg gjorde på en uke hos Foyle. Det var forbudt å spille i undergrunnen og jeg ble tatt en gang. En søndag formiddag. Jeg pleide å spille i tunnelene på Oxford Circus fordi det var et knutepunkt og enormt mange mennesker passerte. Akustikken var også helt topp. En dag stod det plutselig en svær "Copper" eller "Bobby" foran meg. 

Dette er bare en illustrasjon. Den virkelige Bobby'en var minst 2 x 2 meter. 

Han ville ta meg med på politistasjonen men jeg klarte å snakke meg ut av det. Jeg snakket flytende London-engelsk til vanlig, men der og da la jeg an en norsk aksent. Jeg hadde ukekort mellom West Acton og Charing Cross Road, så jeg oppholdt meg ikke der ulovlig. Jeg bare spilte og sang uten å ha innhentet løyve, noe jeg bedyret at jeg ikke visste var nødvendig. 

"Ok, I'll let you off with a warning this time, but don't let me catch you again."

Jeg lovet selvfølgelig at han aldri skulle ta meg igjen og tok så undergrunnen til Piccadilly Circus og fortsatte. At samme Bobbyen skulle ta meg to ganger var for usannsynlig. Da jeg senere på dagen dro tilbake til Oxford Circus fikk jeg den største "donasjonen" jeg skulle oppnå. 

Jeg spilte og sang Bob Dylan; The times they are a'changin', Mr. Tambourine man og Like a rolling Stone. Det var sjelden  folk gav seg tid til å stoppe mer enn et minutt eller to, men et ungt par hørte på meg i sikkert 20 minutter. Han la £ 10 i gitarkassen min og sa med bred amerikansk aksent: "You made me homesick."  

Kjøttkaker på Dutchie

£ 10 var svært mye penger den gangen, men jeg visste nøyaktig hvordan jeg skulle investere deler av min nyvunne rikdom. Jeg hadde gjennom en tid opparbeidet et ubeskrivelig sug etter norske kjøttkaker. Jeg var lut lei fish & chips og jeg fikk vann i munnen bare ved tanken på kokte poteter. Jeg ringte Dutchie, det norske hotellet i Lancaster Gate, og spurte damen i telefonen  hva de hadde til middag.

"Kjøttkaker."

"Med kokte poteter?"

Hun lo. "Selvfølgelig,  hva ellers"

"Hva med tyttebærsyltetøy?"

"Det har vi også."

Det virket som Central Line kjørte ekstra sakte den dagen. Jeg fikk mine kjøttkaker og det er vel ikke så spesielt. Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at jeg fortalte episoden tyve år senere til en kvinnelig kollega i Forsvaret. Hun spurte når tid det var og når jeg sa i midten av november 1971, (jeg visste det fordi jeg var på Led Zeppelin konsert uken etter, den 21.), begynte hun å le. "Jeg jobbet på Dutchie på den tiden. Det var antagelig jeg som serverte deg."

Odd's Cafe

Det var ikke uvanlig at vi gikk en dag eller to uten å spise. Ble det for galt gikk vi til Odd's Cafe i Charing Cross Road, Vis a vis Foyle. Der betalte vi 15 pence (3 kr) for sausage, egg and chips. 18 pence med toast. Det var et lite sted med 6 små bord. Jeg vet ikke om det var selve kafelokalet eller kokken som så mest uhygienisk ut, men billig var det.

The Tea Lady

To ganger for dagen kom Foyles' Tea Lady rundt med trillevognen sin og solgte sin te. Jeg prøvde brygget hennes en gang og det var nok. Den var rett og slett vond. Lunken med en guffen smak. Flere andre på avdelingen, de fleste engelske, syntes dette var høydepunktene på dagen og betalte gladelig for brygget. Av en eller annen grunn var Mrs. Lockman uvenner med Tea Lady. Hun snøftet høylydt og fortalte oss at denne teen var udrikkelig. Så en dag luftet hun et dristig opprør med oss. Hun, Mrs. Lockman, kunne lage mye bedre og billigere te på sitt lille kontor. Alle var enig med henne av forskjellige årsaker. De fleste vel for ikke å støte henne og dermed få en vanskeligere hverdag.

For å være solidarisk begynte også jeg å abonnere på te. Vi hadde valget mellom Darjeeling, Earl Grey og  English Breakfast Tea. Da jeg verken likte sukker eller melk i teen måtte det bli Earl Grey som har et hint av naturlig søtstoff. Og jøss! Mrs Lockman kunne virkelig lage te. Passelig sterk og i tillegg varm, brygget fra grunnen av på den tradisjonelle måten. Ikke noe teposer med testøv der i gården. Hun lyste opp som en sol når jeg fortalte henne at "mmm..... this, Mrs. Lockman, is what I call a cup of real tea!"