Transport

Hestebusser

London's first omnibus

London's første regulære bussruter ble startet av George Shillibeer (1797-1866) 4 juli 1829. Shillibeer og John Cavill hadde sin forretning i Bury Street, i Bloomsbury, der de drev leiestall og bygget hestevogner. Shillibeer hadde sett omnibusser i Paris og ble inspirert til å prøve det samme i London. Shillibeer's omnibus kunne ta opptil 20 passasjerer og ble trukket av tre hester. Han skrytte av at dette var en tryggere måte å reise på enn i de små hestekjerrene som var vanlig, da alle satt inne i vognen. Selv om den ble kalt Omnibus (det latinske ordet som betyr for alle, var prisen, 1 shilling, langt mer enn den vanlige arbeider hadde råd til.

Oil painting of Shillibeer's Omnibus in 1829

Shillibeer's Omnibus i 1829, oljemaleri.

Shillibeer's første rute gikk fra forstedet Paddington via Regent's Park til Bank i the City og den 5 mile lange turen tok omtrent en time. Shillibeer hadde opprinnelig ikke lov å plukke opp pasasjerer i sentrale London, (et område kjent som 'The Stones') da the hackney carriages (forgjengeren til dagens svarte taxier) hadde monopol på området. Likevel, i 1832, fikk bussene til slutt lov til å operere i bykjernen etter press fra publikum.

På 1830 tallet kom nye, rivaliserende aktører på markedet og det ble kamp om passasjerene, ofte jaget de på hestene for å komme først. Det var ikke faste holdeplasser slik vi kjenner det i dag og folk kunne stoppe vognene fra fortauet eller veikanten. Når de skulle gå av dunket de i taket eller dro i en rem som var festet til kuskens arm. Senere ble bjeller tatt i bruk.

Den økte konkurransen førte til at George Shillibeer, mannen som revolusjonerte London's transport, gikk konkurs. Da han ikke var i stand til å betjene sin gjeld ble han satt i gjeldsfengsel. Han gjorde om selskapet fra 'Shillibeer's Original Omnibuses' til 'Shillibeer's Funeral Coaches' og jobbet de siste årene av sitt liv som begravelsesagent. Han døde i 1866 69 år gammel og ble gravlagt i Chigwell.

Å reise med omnibus

Crowded Omnibus interior, engraving from a painting by W.M. Egley, published in the Illustrated London News, 1859

Å reise med omnibus i London var nok ofte en blandet fornøyelse. Bussene var ofte overfulle med skitten halm på gulvet. Til tider tok det svært lang tid å komme seg fram gjennom Londons travle gater.

Crowded Omnibus interior, publisert i London News, 1859

30 januar 1836, publiserte The Times instrukser til sine lesere om hvordan de burde oppføre seg for at bussturene skulle bli hyggeligere. Den gir en god innsikt i det å kjøre buss på den tiden.
Det stod:

Omnibus law
1.	Keep your feet off the seats.
2.	Do not get into a snug corner yourself and then open the windows to admit a North-wester upon the neck of your neighbour.
3.	Have your money ready when you desire to alight. If your time is not valuable, that of others may be.
4.	Do not impose on the conductor the necessity of finding you change: he is not a banker.
5.	Sit with your limbs straight, and do not with your legs describe an angle of 45, thereby occupying the room of two persons.
6.	Do not spit on the straw. You are not in a hogsty but in an omnibus travelling in a country which boasts of its refinement.
7.	Behave respectfully to females and put not an unprotected lass to the blush, because she cannot escape from your brutality.
8.	If you bring a dog, let him be small and be confined by a string.
9.	Do not introduce large parcels - an omnibus is not a van.
10.	Reserve bickerings and disputes for the open field. The sound of your own voice may be music to your own ears - not so, perhaps, to those of your companions.
11.	If you will broach politics or religion, speak with moderation: all have an equal right to their opinions, and all have an equal right to not have them wantonly shocked.
12.	Refrain from affectation and conceited airs. Remember that you are riding a distance for sixpence which, if made in a hackney coach, would cost you as many shillings; and that should your pride elevate you above plebeian accommodations, your purse should enable you to command aristocratic indulgences.

Forskjellige design
Early Knifeboard horse bus, ca 1855

Thomas Tilling garden geat horse bus, c1885
The LGOC
I 1855 ble the London General Omnibus Company (LGOC) etablert og ble den største omnibus operatøren i London. Det var opprinnelig et Anglo-Fransk foretak, the Compagnie Generale des Omnibus de Londres. Det kjøpte opp hundrevis av små uavhengige selskap og eide innen et år 600 av Londons 810 omnibuser.
Det var dyrt å drive hestetransport. Hver buss krevde 12 hester for å kunne være i kontinuerlig drift. I tillegg til utgiftene til anskaffelse av hester og busser, (en buss kostet ca £35 i 1893), var det også store utgifter til for, staller, veterinærer, kusker osv. The LGOC brukte omtrent £20 000 i året bare til hestesko. Omnibussene var i trafikk fram til 1914 da motoriserte busser gjorde sitt inntog og gjorde den store mengden hester overflødige.

Heste-trikker
Trams eller trikker, (kjent som street railways) ble introdusert i England av amerikaneren George Francis Train. Han satte opp en hestetrikk i Birkenhead, like ved Liverpool i 1860. I 1861 startet han opp noen korte ruter i London, i Bayswater, Victoria og Kennington i øst London. Disse første rutene varte mindre enn 6 måneder på grunn av protester og motstand mot skinnene som ble brukt. Disse var til hinder for annen trafikk.

Til tross for fiaskoen var prinsippet med skinner godt. Metall hjul som gled på skinner i gatene gjorde at det var mye lettere å dra vognene enn på en ujevnt underlag. Dette betydde at to hester kunne dra en trikk med 50 passasjerer, omtrent det doble av hestebussene. Det ble dermed også dramatisk billigere å drive.

Hester i London

I 1900 var omtrent 50.000 hester i bruk i London for å besørge etterspørselen etter transport; Busser, trikker, kjerrer og private vogner. Buss og trikkeselskapene hadde ansatt smeder, veterinærer, hovslagere, stallmenn, konduktører, kusker og vognbyggere. Londons hester produserte ca 1000 tonn hestemøkk hver dag. Gatene var svært skitne og barn og gamle menn kunne tjene noen pence på å koste foran "fine folk" når de skulle krysse gaten.


Trolleybus illustration from 'Modern Wonder' 1938	Etter en kort periode med elektrisk trikk ble Trolleybussene introdusert. De var en blanding av trikk og buss. De fikk strøm fra et ledningsnett som gikk i luften over bussene som allerede var bygget for trikkene. De brukte vanlige gummihjul og unngikk dermed det dyre vedlikeholdet av skinnene som også var sterkt misslikt i London.

Trolleybussene ble demonstrert så tidlig som i 1909 i London, og først introdusert i Bradford og Leeds i 1911. 16 mai 1931 startet the London United Tramways (LUT) Londons første trolleybus service mellom Twickenham Junction og Teddington. London Transport's storstilte konvertering fra trikker til trolleybusser startet i 1935.

Trolleybusssenes storhetstid var kort. Behovet for utvidelse inn i de raskt voksende forstedene var stort. Bensinen var billig og da utbygging og vedlikehold av ledningsnettet for trolleybussene var svært kostbart begynte overgangen til bensindrevne busser å gjøre seg gjeldende allerede i 1959, og Londons siste trolleybuss gikk fra Wimbledon til Fulwell 9 mai 1962.

På slutten av 1800 tallet var det meste av transporten i London fortsatt basert på hester. Det var forskjellige eksperimenter for å finne alternative kraftkilder, som elektrisitet og damp. Tidlige motorbusser var svært upålitelige og hadde begrenset suksess. Likevel, rundt 1910 hadde den tekniske utviklingen og nye design overkommet mange av de tidligere problemene og gjorde det mulig å sette dem i trafikk. Den gamle hestebuss næringen fant at det var umulig å konkurrere både når det gjaldt komfort og pris og mange gikk konkurs. 4 august 1914, gikk den siste hestebussen fra Peckham Rye til Honor Oak Tavern. Den ble kjørt av Thomas Tilling, en uavhengig operatør som også hadde de nye motorbussene i sin flåte.

Design for London
The London General Omnibus Company (LGOC) ble den største aktøren innen drift av motorbusser.I 1908 kjøpte the LGOC the Road Car Company, the Vanguard Company og de andre største konkurrentene og fikk således stort sett monopol på driften i London. Selskapet hadde nok resurser til å designe og bygge sine egne kjøretøy og slapp å kjøpe dem fra andre. Frank Searle (1874-1948) var the LGOC's chief engineer. Han var utdannet tog ingeniør. De designet og bygde busser som var skreddersydde for bruk i Londons trafikk forhold. Searle designet the X-type bus, en 34-seter dobbeltdekker som ble satt i drift 12 august 1909. LGOC X-type motor bus, 1909

The x-type ble snart fulgt av en forbedret modell, the B-type i 1910, som var verdens første masseproduserte buss. I 1913 var rundt 2500 busser av denne typen i trafikk. Tidlige busser hadde et åpent topp dekk som gjorde både sjåfør og passasjerer utsatt for regn og kulde. B for B-type, fra 1915 Den neste og viktigste utviklingen var the K-type i 1914, Denne hadde motoren ved siden av sjåføren og hadde kapasitet til 46 pasasjerer. På 1920 tallet ble enda bedre busser bygget og det ble tatt i bruk luftfyllte degg i stedet for de solide gummihjulene som til da hadde vært i bruk. Løyve til å bygge tak på toppdekket måtte innvilges av the Metropolitan Police, da det var frykt for at dette kunne gjøre bussenes tyngdepunkt farlig.
The K-type bus, introduced in 1919
Reparasjoner og vedlikehold ble utført av forskjellige verksteder rundt i London. Dette førte til at det stadig var en mengde busser som ikke var i trafikk. I 1921 ble det bygget et stort sentralverksted i Chiswick som reduserte servicetiden fra 16 til 4 dager. For ytterligere å spare inn driftskostnader prøvde the LGOC ut den billigere og mer driftssikre dieselmotoren. I 1932 ble den første masseproduserte diesel bussen, the STL-type satt i trafikk. Bussene ble designet spesielt for London helt til 1956 da the RM-type (Routemaster) ble introdusert.
The S-type bus, 1920 AEC Routemaster, Moderne Londonbuss
For Londons undergrunn, klikk på neste menypunkt, "The Tube".